Pels- og skinnhandel

1916 - 1921

Fra hvalfangst til skinnhandel

Etter 4 sesonger som fangstbestyrer, ankom Peder med SS KIT til Sandefjord sankthansaften 1915. Hva slags videre planer han da hadde vet vi lite om, men ifølge søknadspapirene om fornyelse av sitt amerikansk pass måtte han returnere innen 6 måneder. Det er godt dokumentert at han reiste inn og ut av USA hvert år fram til 1923. Han hadde vel et ønske om å returnere jevnlig og jakte ulike forretningsmuligheter. Og for en mulighet som dukket opp. Med hans bakgrunn fra Amerika og Alaska, og samtidig ekspert på skinn, var han en perfekt forretningspartner til W.C. Møller.

Mye av det som er dokumentert fra denne epoken er også av interesse i dag. Økt internasjonal handel, globalt reisemønster, urbanisering, pandemi, høy inflasjon, viktigheten av tillit og geopolitisk uro er noe av det man kan lese om her.

Det er mange detaljer om priser i både kroner og USD. For å sette det litt i perspektiv. 1.000 kr i 1915 tilsvarer over 55 000 kr i dag. 1.000 kr i 1920 tilsvarer over 21.000 kr i dag. Prisveksten var altså enorm i denne perioden. Fra 1915 til 1920 steg prisene med 162%. USD kostet mellom 3 og 7,5 kroner i samme periode, og det kunne svinge mye fra måned til måned. Ikke lett å drive business da.

Denne epoken ble nok den aller mest lukerative for Peder, og disse årene er veldig godt dokumentert gjennom hyppig brevveksling med Karen, noe også denne siden bærer preg av. Her er det mange detaljer. Det meste er skrevet av Einar Ness.

Peder blir kjent med Møller

For første gang siden han giftet seg med Karen var Peder hjemme i Sandefjord sommeren 1915. Det skulle snart vise seg at det ville gå flere år til neste gang. I juni 1920 mottar Peder et brev fra Karen der hun skriver «Tenk i dag er det 5 år siden du kom hjem med KIT. Den eneste sommeren vi har hatt sammen siden vi giftet oss».

9. desember 1915 sender Carl Christian Møller på vegne av firmaet W. C. Møller brev til Peder hvor han refererer til tidligere samtale om mulig innkjøp av skinn. Carl Christian er sønn av Wilhelm Christian Møller som grunnla firmaet i 1859, og som har opparbeidet selskapet til å bli et av de betydeligste i Drammen.

Vi er nå inne i 1. verdenskrig og det begynner å bli vanskelig å skaffe varer. Carl Christian er en bekjent av Christen Christensen som i sin tid var disponent for KIT og som selvfølgelig kjenner Peder som en førsteklasses kar.

I et utkast til en jubileumsbok for firmaet W.C. Møller fremgår det at det var Chr. Christensen som anbefalte Peder overfor Carl Christian Møller. Bakgrunnen var selvfølgelig Peders erfaring som pelsjeger i Alaska i flere år og hans kjennskap til skinn og amerikanske forhold. I brevet av 9. desember forhører Møller seg om Peder kan skaffe ca. 15.000 skinn av forskjellige slag, så som vaskebjørn, skunk, ulv, sjakal, bjørn etc. Hvis Peder kan nøye seg med alminnelig fortjeneste mener Møller at de kan gjøre forretninger «for hundretusener av kroner». Det spørs om Møller ante hvor rett han skulle få.

Peder har virkelig store planer for å utnytte sin kjennskap til Alaska. Han starter nå med pelshandel og fiske i større skala. Han er en grundig mann og undersøker sakene godt før han setter i gang. Samtidig ønsker nok også myndighetene at han får til sine forretningsplaner og han blir stadig invitert til "Seattle chamber of commerce" (handelskammeret).

Visittkortet til Peder fra tiden han representerte W.C. Møller

Til Amerika som skinnhandler

Våren 1916 reiser Peder tilbake til Amerika for å kjøpe skinn og etablere et fiskeanlegg. Han holder tett kontakt med Karen som styrer med finansene hjemme. 27. mars 1916 ankommer Peder New York med D/S Bergensfjord. Med seg har han en fullmakt fra Møller hvor han kan heve USD 5.500 i en hvilken som helst amerikansk bank, samt et brev med detaljert beskrivelse av hvilke skinn Møller ønsker seg. Det er åpenbart at han har fått mye tillit.

Han reiser videre med jernbanen og ankommer Seattle 2. april, en togreise på 5 dager. Peder skriver hjem til Karen hvor han hilser fra John Hegnes, en kar Peder kjenner fra perioden da han bodde i Nome (1900-1910). Peder nevner også Johan Sæther. Sæther hadde reist til Alaska dagen etter at Peder ankom Seattle. «Så jeg fikk ikke snakket med ham», skriver han videre. Peder kjenner Sæther fra Klondyke perioden.

I Seattle kjøpte han også «utstyr til fisket». Peder skal sende alt fiskeutstyret nordover og sette opp en liten stasjon ca. 100 miles fra Nome. Han skriver at han skal ha med seg «1 hvit mann, antakelig Hegnes og resten eskimoer». Det viser seg at han har kjøpt utstyr for USD 4.000, hvorav garn for USD 2.500. Det er skrevet mer om fiskeanlegget hans under.

I Seattle mottar Peder brev fra Karen. Det er tydelig at Peder har investert i aksjer, og særlig lokale skipsaksjer i Sandefjord. Mens han er vekk har han overlatt til Karen å følge med på kursene. Hun skriver om selskapet «Gogsjø», som i motsetning til andre dampskipsselskaper ikke gir utbytter. Hun vil selge disse og heller kjøpe 2 aksjer i en nystartet bank i Kristiania. Hun skriver ikke hvilken bank, men prisen er kr. 500 pr. stk. En betydelig sum den gangen.

St Denis Hotel var et av stedene Peder bodde i 1916. Hotellet hadde vært et av de aller beste i New York. Kjente personer som Abraham Lincoln, Buffalo Bill og Sarah Bernhardt har bodd her. Hotellet ble imidlertid lagt ned i 1917, etter 64 års drift. Det var nok derfor ikke like eksklusivt når Peder bodde her i 1916. Foto: NYPL

Peder finner ikke skinnene som Møller skal ha i Seattle og reiser til St. Louis i staten Missouri med tog. Byen var på den tiden en av de største i USA og sentrum for store skinnauksjoner. Her kjøper han 500 stinkdyrskinn og 500 vaskebjørn skinn. St. Louis er en by Peder skal besøke mange ganger senere.

Tilbake i Seattle mottar han brev fra Karen hvor hun forteller at hun har mistet hushjelpen. Hun må ha ny pike da badesesongen nærmer seg. Det viser seg at de hver sommer leier ut et værelse til badegjester som er «pasienter» på Sandefjord Bad. Hun skriver også at hun ikke har kjøpt bankaksjer, men beholdt aksjene i «Gogsjø» og «Framfart».

Møller bekrefter at de å ha mottatt brev fra Peders bekreftelse på at han har sendt skinn fra Amerika. Skinnene er midlertidig beslaglagt i England, men heldigvis er varene assurert. Møller synes prisene er høye (på grunn av krigen), men regner likevel med å få fortjeneste «om ikke så høy i år». Senere bekrefter Møller at de har mottatt skinnene, og at de er veldig fornøyd med kvaliteten.

Fremdeles i Seattle mottar Peder brev fra firmaet Marden, Orth & Hastings i New York. Peder har tydeligvis tilbudt de å kjøpe hud av Hvithval (?). Marden har undersøkt i markedet og fått liten respons. Denne type skinn eller hud er ukjent i markedet, men de ber allikevel om å få tilsendt prøver. Om Peder sender prøver eller ikke er ukjent, men 14 dager senere, rett før han reiser til Nome, mottar han et nytt brev fra Marden, Orth & Hastings. De skriver at de har fått napp hos en av de største beltefabrikkene i landet og er veldig skuffet over at Peder nå ikke har hud å selge. De ber ham om å revurdere saken og sende et halvt dusin huder. Det foreligger ikke flere korrespondanser med firmaet, så et eller annet har antakelig skjært seg på veien.

Noen av de første brevene fra W.C. Møller. Det er helt tydelig at Peder har oppnådd høy tillit hos Møller, som velger å sende med store beløp og fullmakter til å handle mye skinn.

Fiskeanlegg i Alaska

Det er sjelden sen vår i Nome med mye is og snø. Peder har hatt det travelt med å hilse på alle kjente når han besøker stedet juni 2016. Han skriver til Karen 15. juni at han skal reise til fiskeplassen om 2 dager hvor han skal prøvefiske. Hegnes skal være med. Stedet heter Golovin, en liten «by» 90 miles øst for Nome oppkalt med stavefeil etter viseadmiral Vasily Golovnin i den Russiske Marinen. Han ankom stedet så tidlig som i 1807. På slutten av 1890 årene hadde stedet en viss betydning som handelsted i forbindelse med leting etter gull i Council, men aktiviteten minsket betraktelig da de fant gull i Nome omkring 1900. I dag bor det 160 sjeler i Golovin, i Council ingen. Peder frakter fiskeutstyret til Golovin etter å ha kjøpt 2 båter i Nome på henholdsvis 14 og 18 fot. Han betaler USD 185 for begge.

På grunn av rykter om fred er det plutselig stopp i aksjemarkedet, skriver Karen i brev til Peder 6. juli. Gogsjø og Framfart står seg imidlertid godt med henholdsvis 140 og 150 %. Hun angrer på at hun ikke har solgte, er bekymret og skriver at det er «ikke lett å være alene».

Det går ikke så bra med fisket til Peder. Det er mye dårlig vær i Golovin, så i juli flytter han bruket til Teller som ligger ca. 100 miles vest for Nome. Han leier inn Hegnes for 85 dager og betaler ham USD 212,50. Han har også leid et lager i Teller for tidsrommet juli 1916-1917. Det er tydelig at han skal gjenoppta fiske neste år.

Mens han er i Nome mottar han brev fra Johan Sæther som er lei seg for at han ikke traff Peder i Seattle. Sæther regner med å bli i Alaska noen år. «Det er bedre tider i Norge, men ikke så lett for en som har vært lenge i Amerika», skriver Sæther.

Peder får enda et brev fra Karen. Hun leier ut til badegjester og vil tjene 50 kroner i uken. Hun har solgt 2 aksjer i Gogsjø og satt inn kr. 2.900 i banken. Videre skriver hun at Ormestadholmen er solgt til en som skal bygge der. Den nye veien skal gå over Kastet. «Så den som har kjøpt den tomten du snakket om den gangen har vært heldig».

5. august 1916 sender en kar som heter Andrew Hovland et brev til Peder fra Dawson City i Yukon, Canada. Han skriver: «Gode gamle venn. Hører at du har blitt en storkar. Jeg har ikke sett deg siden du reiste herfra over isen i året 1900. Tenk at det er 16 år siden jeg så deg». Hovland håper de kan treffes i Seattle i november. Så skriver han: «Vær nå hjertelig hilset fra din gamle venn og skipskamerat». På hvilken måte de har vært skipskamerater er uklart. Enten så har de vært på samme skip som passasjerer fra Seattle til Alaska i forbindelse med gullrushet i Yukon, eller så har de seilt sammen som sjømenn på etter eller annet tidspunkt før 1900. Det som er klart imidlertid er at Peder kommer til Nome i året 1900 «over isen» fra Dawson.

Flere bilder at det vi regner med er fiskeanlegget Peder bygger opp i Alaska.

Ordrene strømmer inn

14. september 1916 reiser Peder fra Nome etter et opphold på 3 måneder. Han har i denne tiden fått flere telegrammer fra Møller med anmodning om kjøp av skinn (se bildekarusell under). Noen dager før avreise får han et telegram fra Handelsdepartementet i Oslo med bekreftelse på at Møller har overført USD 15.000 til innkjøp av Bison skinn. Dette er svært mye penger på denne tiden, sannsynligvis over 2 MNOK i dagens verdi.

Peder kommer til Seattle 27. september og skriver brev til Karen noen dager senere. Han har fått mange ordre fra Møller og jobber med skinn «hele tiden», men han regner med å ta Bergensfjord som går fra New York 24. oktober. Det blir mye jobbing og 11. oktober må han formidle til familien at han må utsette hjemreisen og at han ikke rekker Bergensfjord likevel. Han må reise til St. Louis for å handle skinn han ikke har fått kjøpt verken i Alaska eller Seattle.

Mens han fremdeles er i Seattle får han brev fra en kar som heter Paul Kjegstad. Han tilbyr seg å kjøpe skinn for Peder mens han er i Norge. Han lurer også på om Peder kunne anbefale ham en middelaldrende enke med bondegård i Norge. Kjegstad skriver at tidene fremdeles er bedre hjemme i Norge enn «over there».

18. oktober fornyer Peder sitt amerikanske pass etter mye fram og tilbake. Department of State må ha bekreftelse på at Peder har reist som representant for Møller samt nærmere informasjon om hva slags business han driver med i Norge. På grunn av krigen må Møller også sannsynlig gjøre at skinn ikke er videresolgt til Tyskland. Han bekrefter at han skal reise med «Oscar II» 9. november eller «Christianiafjord» 18. november.

Ordrene begynner også å komme fra B Harris Wool Co fra St. Louis.

Mens han er i St. Louis har han solgt skinn til Harris Wool Co som har fabrikk i byen. De sender brev med informasjon om at han kan heve pengene i City National Bank i New York før han reise hjem.

Vi vet ikke hvilket skip Peder reiste med over til Norge, men han kommer uansett hjem i slutten av november 1916 etter å ha vært borte i 8 måneder. Det er tydelig at Møller er fornøyd med innsatsen, så det blir flere turer til Amerika i årene som kommer.

Peder har også hatt tid til litt annet enn skinnhandel. I desember avregner han med baker Jens Stensholdt og slakter Edvard Pedersen. Kr. 14.211 blir fordelt på tre. En ganske betydelig sum den gangen. Det vises ikke på oppstillingen hva dette er for slags forretninger, men vi må kunne anta at det gjelder oppgjør for salg av skinn eller fisk.

I denne perioden reiser Peder mye mellom New York, Seattle og St. Louise og Nome. I tillegg reiser han hjem til Sandefjord en gang i året. Han bor for det meste på hoteller, spesielt i New York og Seattle. Når han reiser nordover til Nome, er det med passasjerbåt og tog, så langt det går. Noen ganger reiser han med båt ned Yukon-elven, andre ganger reiser han mer primitivt. Det er åpenbart at han fortsatt liker seg i skog og natur, men det kan også se ut til at han trives godt med å drive business i de store byene i Amerika.

Bestillinger og beskjeder om pengeoverføringer ble kommunisert gjennom telegrammer.

Holder kontakt med kammeratene i Nome

Mens Peder er i «vinteropplag» hjemme i Sandefjord mottar han 2 brev fra gamle kjente. Det ene er fra Johan Sæther og er postlagt i Fairbanks, Alaska 12. februar 1917. Det går fram av brevet at det ikke står så bra til. Han har reist en del og brukt mye penger. Han har vært arbeidsledig siden oktober, og lengter ned til Nome. Håpet er å kunne reise dit til våren, og avslutter brevet med «skriv litt da Peder».

Det andre brevet er fra John Hegnes, postlagt i Nome samme dato som brevet fra Sæther. Hegnes forteller om den strengeste vinteren han har opplevd i Alaska med minus 30-40 grader i 2 mnd. Han kjører hundespann med 12 hunder over et stort distrikt, men sier ikke eksakt hva formålet er. Derimot forteller han i detalj om at han var nær ved å omkomme på sjøen. Han jobber for Whittard & Barnett i Teller. De skulle slepe en lekter som stadig tok inn vann. Hegnes var om bord i lekteren for å pumpe da de ble overrasket av en storm. Været var så dårlig at de ikke kunne søke nødhavn, så da lekteren var i ferd med å synke fikk mannskapet med nød og neppe heist ham om bord i slepebåten. Hegnes var vant til tøffe forhold, så det sier litt når han kaller dette for «a narrow escape». Han ønsker Peder velkommen tilbake til Alaska til sommeren og skriver ellers at han har overtatt Barnett sine interesser i firmaet.

Hjelper Johan Bryde

Johan Bryde var en kjent skipsreder i Sandefjord som etter hvert disponerte i alt 21 skip. Han er kanskje først og fremst kjent som mannen som i 1907 startet hvalfangst ut fra Sør Afrika, men også mannen som i 1906 for egen regning grunnla Gimle Fabrikker med formål å raffinere hvalolje og lage skipsmaling. Siden (i 1920) stiftet han søsterselskapet Jotun Kjemiske Fabrikker. Begge selskapene gikk overende i 1925, og boet ble kjøpt av ingen ringere enn Odd Gleditsch. Resten av denne historien er godt kjent.

Peder er nå en betrodd mann etter å ha vært både eventyrer, fangstbestyrer og skinnhandler. Mens han fremdeles er hjemme i Sandefjord vinteren 1917 får han 15. februar brev fra Johan Bryde med spørsmål om han han kan besiktige skipet «Wilhelm» som ligger i Tromsø. Bryde skal benytte skipet til selfangst, antakelig et nytt område for ham. I brevet kan vi lese: «De har herunder fullmakt til å ansette fører, ordne med mannskap, ordne med innkjøp av alt som måtte trenges samt foreta de forandringer ved fartøyet som De selv finner ønskelig eller praktisk». Ingen liten fullmakt med andre ord. Det er åpenbart at Peder har tillit hos mange.

Mens han er i Tromsø får han telegram fra Bryde med informasjon om at han har blitt tilbudt en ny Scandia motor for kr. 22.000. Han ber Peder om å undersøke kostnadene ved installasjon. Dagen etter får han et nytt telegram hvor Bryde spør om han er enig i at Joh. S. Lind kan stå som reder.

Allerede 23. februar skriver Peder hjem til Karen at han regner med å være i Tromsø i 6-8 dager. Det er ingen dokumentasjon på hvor lenge Peder var i byen, men hvis alt som sto i fullmakten ble ordnet på 1 uke må Peder har vært en meget effektiv mann.

Gimle Fabrikker, forgjengeren til Jotun, ca 1914

Ny tur til Amerika

25. april 1917 reiser Peder fra Kristiania med «Kristianiafjord» og ankommer New York 9. mai 1917.

Noen dager senere poster han et brev til Karen fra Seattle hvor han forteller at han reiser til Yukon og deretter Nome, antakelig sammen med en bekjent som heter Granem. Formålet med reisen er selvfølgelig å handle skinn, og han regner med å bruke i overkant av 1 mnd. på turen til Nome. Mens han er i Seattle tegner han forsikring for transport av varer fra Nome til Seattle for USD 4.000. Polisen omfatter transport av skinn og/eller saltet laks i tønner på ordinært ruteskip.

"Kristianiafjord" bygd i 1913, tok 1.200 passasjerer og gikk mellom Kristiania og New York

28. mai avgår SS «Northwestern» fra Seattle med Peder og Granem om bord. Skipet er innom Ketchikan, Yunea og Wrangell før det ankommer en plass som Peder beskriver som Skegne, antakelig skrivefeil for Skagway. Her går Peder og Granem i land og tar toget til Whitehorse hvor de starter på en lang seilas nedover Yukon elven. SS "Northwestern" var forøverig et skip med mange uhell: https://en.wikipedia.org/wiki/SS_Northwestern_(1889)

Jernbanestrekningen Skagway – Whitehorse er smalsporet og 177 km lang. Den er i dag en turistattraksjon hvor man kan gjenoppleve deler av gullgravernes reise til Yukon under det store gullrushet i 1898/1999. Se mer om dette i kapittelet / epoken om Klondike. Peder var godt kjent med denne ruten som vi antar at han brukte da han reiste til Dawson / Klondike i 1898. Å reise med tog var nok derfor ren luksus for Peder. Mer om ruten her: https://en.wikipedia.org/wiki/White_Pass_and_Yukon_Route

I Dawson City sender Peder et kort til Karen som han postlegger 14. juni 1917. Han forteller at de nå er på reise nedover Yukon i leid båt.

Nøyaktig en måned senere skriver han brev hjem til Karen fra Nome, og han forteller om en tur på «tatervis». «Båten er mindre enn en sjekte, og her har Granem og jeg sovet og spist». Han har kjøpt mange skinn, men hadde også håpet å få saltet ned laks. Dette måtte han imidlertid skrinlegge da det ikke var tønner å få tak i da «alle» hadde slått seg opp på denne businessen.

Hjemme i Sandefjord begynner Karin å bli utålmodig. Når Peder kommer til Nome får han brev hvor det er vedlagt seilingsliste New York – Kristiania. Hun er gravid med Arne, og for tredje gang er Peder borte under graviditeten og fødselen. Hun ser etter hus «nede i byen», men det er ikke så lett.

I slutten av august er Peder tilbake i Seattle. Han skriver til Karen og forteller at han ikke kan komme hjem enda på grunn av flere kjøpsordre fra Møller. Han må reise til St. Louis for å handle skinn, og regner ikke med å være hjemme igjen før i slutten av oktober. Han skriver: «Håper snart å finne en jobb hjemme. Det er ikke greit å være så lenge vekk».

Toget fra Skagway til Whitehorse er en turistattraksjon den dag i dag.

16. september mottar Peder et kort og konsist telegram: «Boy well». Enklere kan det vel ikke sies, og det gjelder selvfølgelig Arne. Peder har blitt far for 3. gang og har fortsatt ikke vært hjemme under noen av fødslene.

Igjen må Peder søke nytt pass før han forlater USA. Møller bekrefter i telegram overfor myndighetene at han har handlet ca. 25.000 skinn for deres regning, og at ikke noe av dette er solgt videre til Tyskland.

I tillegg har Peder solgt en del skinn til Harris Wool i St. Louis og muligens flere i USA som ikke er dokumentert. Vi må gå ut fra at reisen har vært lukrativ. 20. oktober 1917 seiler han ut fra New York med ukjent passasjerbåt.

Hjemme i Sandefjord mottar han et kort fra Johan Sæther, postlagt i Seattle 19. november 1917. Han har leid seg inn hos en dame som han hjelper litt i ledige stunder. Han skriver: «Hadde jeg enda hatt så meget business-vett som deg så kunne jeg vel funnet på noe for meg selv, men det blir vel løsarbeide for meg». Han håper på bedre tider og at krigen snart tar slutt.

Telegram fra Karen til Peder om at hun har født en velskapt gutt.

Peder trivdes godt i New York

På forsommeren 1918 er Peder igjen på vei over Atlanteren, denne gangen med «Bergensfjord» som ankommer New York så sent som 22. juni. Han er med andre ord både to og tre måneder senere ute en i de to forgående årene.

Han skriver straks brev til Karen hvor han forteller at han skal videre til Seattle men at han først skal benytte sjansen til å hilse på Oscar Skravestad og Johan Mathiesen som er fetter av Karen. Sistnevnte er den største blæra Peder har møtt, og lite hyggelig. Johan sa at han hadde så mange kusiner at han måtte tenke seg lenge om før han husket henne. Dette må ha gjort inntrykk på Peder som blir godt mottatt av alle over alt. Faktisk er dette første gangen han karakteriserer et menneske negativt i alle brevene sine.

Peder liker seg i New York denne sommeren. 7. juli er han fremdeles i storbyen for å få eksporttillatelse for skinn han kjøpte i fjor. Han har også vært i Washington D.C. for å få fortgang i saken, men det tar sin tid.

Han vil etter hvert reise om St. Louis hvor det skal være en stor skinnauksjon, så til Seattle og tilbake til New York hvor det også skal være en auksjon. Reisen til St. Louis er etter ordre fra Møller. Han regner ikke med å få tid til å reise til Nome i sommer.

"Bergensfjord" på veil til New York

Peder har tatt vare på flere postkort fra New York fra denne tiden.

Karen var ikke like fornøyd i Sandefjord

I løpet av juli og august sender Karen flere brev til Peder. Hun bor på Sandarveien og leier bort et værelse for 40 kroner måneden. Hun er fornøyd med utleien, men hun liker seg ikke i huset. Hun har nå manglet vann i 14 dager og må hente i bøtter på «stasjonen», antakelig jernbanestasjonen. De mangler også stadig vekk strøm. Hun har lyst til å si opp leiligheten i høst og flytte til våren. Alt er tungvint og de må snart få bygget seg et hus.. Hun ønsker seg mer og mer en plass hvor hun kan dyrke frukt og bær, og produsere egg. Hun skriver også at hun ønsker å sylte bær, men mangler sukker på grunn av krigen.

Samtidig som Karen passer på barna hjemme, ankommer Peder Seattle 21. juli via St. Louis hvor han har vært i 4 dager og handlet skinn. I Seattle regner han med å treffe Johan Sæther som jobber med tømmer ca. 50 miles unna. Peder klager over høye priser. Bison er dobbelt så dyrt som i fjor.

I midten av august er Peder fremdeles i Seattle. Han skriver til Karen at han reiser til St. Louis om 1 mnd. i forbindelse med en stor skinnauksjon. For å tjene mer penger burde han være vinteren over, men skjønner at han må reise hjem. Han mottar brev fra Karen som skriver om D/S Sommerstad tilhørende Klavenes Rederi som er blitt torpedert. Hele 50% av den norske flåten ble senket under krigen, og 2000 sjøfolk omkom selv om Norge var nøytrale. Karen gjentar i brevet at hun trives dårlig, og begynner å tvile på om han kommer hjem i høst. Hun spør om han kanskje liker seg bedre ute? «Det er ikke hyggelig å leve som vi gjør», skriver hun.

Peder forstår nok at det tærer på hjemme i Sandefjord. I brev postlagt 21. august bekrefter han at han reiser østover, og at han vil prøve å komme hjem så snart som mulig. Han har kjøpt skinn for USD 3.000. Skriver også at det er hyggelig at alt står så bra til hjemme (?). Det er ikke første gang han bemerker dette i brevene sine, uansett hvor mye Karen klager og mistrives. Er det noe som kalles omvendt psykologi?

På vei østover mottar Peder flere telegrammer fra Møller om kjøp av skinn, det siste datert 3. oktober, hvor han også får beskjed om å reise hjem med «Bergensfjord». 15. oktober forlater skipet New York med Peder om bord.

Peder skriver et kort til Karen fra S.S. Hellig Olav som han reiste med fra København til New York mars / april 1919.

Ny tur, men nå røyner det på

Allerede i begynnelsen av mars 1919 er Peder på reisefot igjen. Denne gangen med «Hellig Olav» fra København. Han ankommer New York 19. mars, og skriver straks brev til Karen. Han regner med å være i New York til 12. april for deretter å reise videre vestover som vanlig. Han hadde vondt av Karen da han reiste, men håper det går godt denne gangen også. Karen er gravid med Per.

Noen dager senere skriver han i nytt brev til Karen at han er travelt opptatt, men at han har tatt seg tid til å besøke et Sandefjordsskip som ligger i New York. Andersen, Heimdal er skipper, men han møtte også 3 andre skippere om bord. Peder håper snart å komme av gårde siden han har tenkt seg nedover Yukon for å handle skinn.

13. april er han fortsatt i New York og forteller at han har mye å gjøre i byen. Han har vært på skinnauksjon og kjøpt for ca. USD 20.000, noe som tilsvarer over kr. 3 mill. i dagens verdi. I tillegg har han kjøpt 126 minkskinn til seg selv. Det vil holde til 4 frakker mener han. Peder synes moten i New York er skrekkelig. Skjørtene er litt ovenfor knærne og så trange nederst «at de nesten ikke kan gå».

På grunn av krigen ber ham Karen om å bo på «Åsly», Sandarveien til vinteren, selv om hun ikke trive så godt. Han skriver: «det er for mye uro i verden til å kjøpe eget hus».

18. mai er Peder fremdeles i New York. Han er mektig lei av å være der, men det har vært nødvendig. Han har ordnet opp for Møller og sendt Bison skinn som har ligget til oppbevaring i byen. Videre skriver han at det var stor feiring 17. mai, men at han ikke fikk sett stort av dette. Han har vært travelt opptatt med å pakke skinn.

Det var også auksjoner i New York, selv om de største var i St Louse. Peder var ikke på auksjonen i januar 1917, men rakk flere senere på året, og sannsynligvis også på reisen i 1919.

Spanskesyken når Alaska og Nome

Omsider kommer han av gårde og kommer til Seattle 31. mai. Han reiser videre dagen etter til Nome med skipet «S.S Victoria», og regner med å være tilbake i slutten av august. Deretter skal han møte Møller i St. Louis. Peder skriver hjem at han håper ting snart blir annerledes slik at han slipper å reise. Det er tydelig at det røyner på for noen og enhver.

14. juni 1919 ankommer han Nome med «S.S. Victoria». I brev som er postet 20. juni skriver Peder at han regner med å ta en handletur på 14 dager over til Sibir sammen med «en annen skinnmann». I Nome er alt ved det gamle bortsett fra at «nesten alle eskimoene døde ut av influensa i fjor høst. Folk blir heller litt fattigere enn rikere år for år».

Når Peder snakker om influensa er det nok spanskesyken som smittet anslagsvis 500 millioner mennesker i tidsrommet januar 1918 til desember 1920. Bare i Norge døde 15.000 mennesker, og på verdensbasis mellom 17 og 50 millioner. Spesielt eskimoene i Alaska ble veldig hardt rammet (se video under).

I de utallige brevene som Peder og Karen skrev i disse årene er pandemien ikke nevnt, bortsett fra Peders notis om eskimoene. Man kan lese mer om hvordan Spanskesyken påvirket New York i 1918 her https://www.archives.nyc/blog/2018/3/1/the-flu-epidemic-of-1918

Aunt Phil forteller om da Spanskesyken når Nome. Merk at skipet som blir omtalt i videoen er det samme som Peder tok året etter, altså S.S. Victoria. Legg merke til bruken av munnbind og rådene om at alle bør holde seg hjemme. Ikke veldig ulikt hvordan rådene er under Covid-19-pandemien.

Handletur til Sibir

Peder dro altså på en handletur til Sibir og kom tilbake til Nome 28. juli. Han skriver rett ut at "det er lenge siden jeg har vært på en slik tatertur". Det er forøvrig samme uttrykk som han brukte da han beskrev båtreisen nedover Yukon-elven i 1916.

Sammen med en annen kar leide de en båt, "2 eskimoer og 1 neger", og brakte med seg en mengde handelsvarer. Båten var så overfylt at de måtte sove på dekk eller i maskinrommet. På tilbaketuren hadde de med seg 3.000 selskinn.

Han skulle gjerne reist fra Nome snart, men det ventes en del skinn fra Sibir, og da må han være med og by på disse sammen med mange andre oppkjøpere.

Karen har tidligere skrevet at barna liker å rote i kjøkkenhagen, og dette har Peder merket seg. Han skriver i et brev til Karen: «Vi får nok se å få kjøpt oss en gård etter hvert». Han ber også Karen ta det med ro etter fødselen. «Du vet du hadde en god lærepenge sist».

Mens Peder er i Sibir skriver Karen brev med mottaksadresse Nome. Det er samme historien i år som tidligere. Vannforsyningen er dårlig, men de har heldigvis vann 3 timer pr. dag slik at de slipper å hente vann på jernbanestasjonen. Hun skriver mye om Harald, Agnes og Arne og forteller at nå har Arne begynt å gå. Hun er gravid med Per og håper at alt går godt.

Det er lang tradisjon for å handle skinn fra Sibir. Mer om dette her: https://en.wikipedia.org/wiki/Siberian_fur_trade

Pga mangel på skinn, og høy etterspørsle, gikk prisene i taket. Det var viktig å få tak i mer skinn og en rekke tiltak ble iverksatt. Kanskje det var derfor Peder reiste helt til Sibir for å få tak i skinn?

Tilbake til Seattle og New York og Karen føder

Peder er tilbake i Seattle og skriver til Karen 3. september. Han er svært bekymret for henne. Han vet at fødselen er nær forestående, og regner med å være hjemme i slutten av oktober, enten med Amerikalinjen eller med en av Danskebåtene. Han nevner også Kristianafjord som hadde forlist ved Newfoundland 15. juni på vei til Bergen med 1.144 passasjerer og mannskap. Alle ble berget.

Peder trenger imidlertid mer tid til skinn-handel før han reiser hjem, så det ender med at han nok en gang kommer senere hjem enn det han planla.

16. september takker Peder for telegram med beskjed om at fødselen har gått bra. Han er usikker på når han kommer hjem. Møller kommer ikke til St. Louis, men han må reise den veien uansett for å få med seg skinnauksjonene. Han håper Karen kan møte ham i Kristiania eller Drammen når han kommer til Norge.

25. september skriver Karen at hun har vært sengeliggende etter fødselen, men at hun nå er på bedringens vei. Hun skriver at denne gutten skal hete Per Kaare. «Det er etter både deg og meg».

St. Louis skulle nå få verdens største bygning for kjøp og salg av skinn og pels.

Endelig på vei hjem til Sandefjord

17. oktober fornyer Peder passet sitt, og selv om krigen nå er over må han som alltid nøye dokumentere hva han har bedrevet i USA. Han forlater New York med Stavangerfjord 31. oktober og sender telegram hjem hvor han ber Karen om å forsøke å møte ham i Kristiania.

9. november (søndag) sender Peder telegram fra Stavangerfjord via Bergen Radio: «Ankommer Kristiania tirsdag aften. Telegrafer Kristiansand om du møter meg i Kristiania».

Da hadde Peder vært vekk i 8 måneder så han synes tydeligvis det hadde vært hyggelig å møte Karen i hovedstaden, ikke minst for hennes del. Hun hadde fortjent noen dager fri etter å ha passet hus og hjem i disse månedene. Om Karen reiste til Kristiania finnes det ingen dokumentasjon på.

Den siste lange reisen for W.C. Møller

Peder har blitt 51 år, og igjen legger han ut på en lang reise. Også i 1920 vil han være vekk i 8 måneder, og som tidligere går ferden med NAL over Atlanteren, med tog tvers over det amerikanske kontinentet, båt fra Seattle til Alaska, seiling nedover Yukon elven til Nome, og hjem igjen. Karen sitter trofast hjemme og passer 4 barn, hus og hjem.

1. verdenskrig er over og det har blitt lettere med vareleveransene i Europa. Det er usikkert om Peder vet at dette blir siste turen som agent for W.C. Møller. Han vet sannsynligvis heller ikke at denne turen blir lengre enn planlagt, og kanskje mer strabasiøs enn tidligere.

14. mars 1920 legger «Stavangerfjord» ut fra Kristiania med Peder om bord. Han skriver brev samme dag som sendes i land med losen. I brevet takker han så mye for i vinter!!!

Etter å ha ankommet New York 24. mars skriver han brev hjem hvor han forteller at skinnauksjonene i St. Louis og New York har blitt byttet om. Han blir derfor gående og «slenge» i New York i 14 dager. Han skriver også at overfarten med «Stavangerfjord» var fin, men han mener at Ola Nordmann må ha fått god råd. Han har ikke sett så mye drikking på en båt før.

Bare noen dager senere skriver han et nytt brev hvor han bekrefter at han kjeder seg, men får tiden til å gå med å handle for kone og barn. Mange ting er imidlertid billigere hjemme i Norge. Han sender et nytt brev nå fra St. Louise 11. april og forteller at han allerede har kjøpt mange skinn, men prisene er høye. Han regner med at de snart faller. All reisingen begynner nok å tære på, og han skriver: «Ektefolk skulle ikke være lengre fra hverandre enn fjorten dagers tid av gangen». Han venter på kjøpsordre fra Møller i Drammen, men synes det går tregt. De må konferere både med Møller i Paris og Jensen i Malmø.

Peder reiser videre til Seattle hvor han ankommer 23. april. I brev til Karen skriver han at han skal videre til Skagway, Alaska sammen med Granem og siden nedover Yukon-elven til Nome hvor de regner med å være i midten av juni. Skinnprisene har gått ned, men de er fremdeles for høye. Unntaket er Bisam. I St. Louis har Peder likevel handlet skinn for USD 26.000!!!

Peder er på vei nordover fra Seattle.

På vei nordover via Yukon

10. mai 1920 poster Peder brev fra Whitehorse, Alaska. Sammen med Granem har han reist fra Seattle 29. april og kommet til «byen» 3. mai. De venter på at isen skal brekke opp slik at de kan reise nedover Yukon. Han skriver at Whitehorse ligger 2200 miles fra Beringhavet og har 200 innbyggere. «Her er et stort vannfall, så det er så langt båter kan gå». I dag er byen adskillig større med 22.000 innbyggere og er hovedstaten i Yukon territoriet etter at den ble flyttet fra Dawson City i 1953.

Peder ønsker å kjøpe en båt for å reise nedover elven, men det finnes ikke i Whitehorse. Hvordan de kommer seg til Dawson er usikkert, men de er fremme i Dawson City 29. mai.

Det blir et lengre opphold en planlagt da de heller ikke her får kjøpt en slik båt de trenger. Løsningen blir å få bygget en, og som ifølge Peder er like rask som elvedamperne. De regner med å være i Nome 20. juni, og å handle skinn på veien. Peder må kjøpe lisens for å handle i Canada, så for å spare penger venter han til de er over på amerikansk side av elven.

Selv om han nå er midt i ødemarken er han opptatt av hvordan han skal blidgjøre Karen hjemme. Han skriver: «Du får fortelle meg hva slags strøm det er i Sandefjord så er det ikke umulig at jeg kjøper en elektrisk vaskemaskin hvis det blir billigere. I dag koster den USD 140».

30. mai sender A.B. Pelsindustri i Malmø brev til Peder med mange og lange forklaringer på hvorfor de ikke kan kjøpe skinn. Peder har tydeligvis tilbudt de kjøp av Bisam skinn som han har kjøpt i St. Louis. De mener at 4.000 skinn som skal sendes til Møller i Drammen vil være nok til å dekke markedet både i Norge og Sverige. Dessuten har prisene falt betydelig i Europa. Mulig de kan kjøpe noe når høstauksjonene starter i St. Louise eller New York. Skinnmarkedet er altså på vei til det mer normale.

14. juli 1920 kommer Peder og Granem til Nome, 1 måned senere enn planlagt. Våren er sen, så de har ligget 3 uker på en plass for å vente på at isen skulle brekke opp. Skinn-markedet i Alaska har gått «aldeles i filler» så Peder kommer kun til å kjøpe for egen regning og ta med seg hjem.

Han hadde håpet å komme tidligere hjem, men må få med seg auksjonene i Statene.

Peder bygde båt, eller fikk noen til å bygge for seg, i Dawson i 1920.

Det kan se ut som om han også har fått seg påhengsmotor. Merk navnet på båten.

Peder er ute i feltet med gutta. Nederst kan man skimte et bjørneskinn.

Peder møter Amundsen

29. juli skriver Peder brev fra Nome. Det har blåst storm så lenge at han har ikke fått sendt brev med noen båt. Han skriver: «I dag er det 29. og som du vel har sett av avisene så er Roald Amundsen her. Jeg hilste og hadde en liten samtale med ham i morges. Hans skip «Maud» er ikke her enda. Det ligger ute ved en liten holme på grunn av stormen».

I ettertid har vi hørt at han ikke var spesielt begeistret for Amundsen. Vi vet også at han hjalp besteningen hjem. Mer om dette er beskrevet i epoken om Nome - se knappen under.

Mer om møtet med Amundsen

Et bilde av Amundsen fra Peders samling. Fra venstre Olonkin, Amundsen, Hanssen og Wisting. Sannsynligvis fra 1920 i Nome.

Mot dårligere tider

Peder er tilbake i Seattle 18. september og skriver brev hjem. Han har mottatt et brev fra Sogn (utleier av leiligheten de bor i), via Karen, og skjønner godt at han vil selge gården de har blitt tilbudt i stede for leiligheten. Han er imidlertid glad for at de har 1 års oppsigelse på leiligheten. Peder antar at det går mot de dårligste økonomiske tidene verden har sett, og vil ikke gjøre en slik handel nå. Årsaken til dårlige tider er at den nye generasjonen vil bo i byer og ikke på landet. På landet kan man produsere litt av det man trenger selv.

Det blir ingen skinnauksjoner i år så han vil kjøpe av grossister. Han håper å kunne reise med Stavangerfjord 8. oktober.

Videre skriver han at han solgte fiskeredskapen i Nome for USD 1.500. Pengene ble satt inn i Centralbanken Christiania i NOK etter kurs 7,25. «Den norske kronen er snart ikke verdt noen ting». Han skriver: «Jeg skal greie opp med Pedersen og bakeren når jeg kommer hjem så du behøver ikke nevne at jeg har solgt for det har vært en forretning som vi har hatt mellom oss selv».

26. september er Peder fremdeles i Seattle, men håper å komme av gårde dagen etter slik at han rekker Stavangerfjord fra New York. Han må imidlertid om St. Louis for å handle skinn samt ordne opp for Møller i forbindelse med en handel det har vært misforståelser.

27. oktober avregner Peder salget av fiskeutstyret med slakter Pedersen og konditor Stensholdt hjemme i Sandefjord. Vi må derfor kunne gå ut fra at han rakk Stavangerfjord fra New York. Avregningen lyder på USD 500 på hver, og er gjort på samme arket hvor han avregnet salget av skinn eller fisk 4 år tidligere – 8. desember 1916.

Sandefjord 1920

Karen skriver en rekke brev til Peder der vi får innsikt i hvordan det går her hjemme. Det er selvfølgelig mye snakk om barna og litt om helsen. Hun sliter med ryggen etter siste fødsel, også skriver hun; «Per Kåre smiler og smiler».

Hun har også mottatt klærne som Peder har kjøpt i New York, blant annet kjoletøy som hun ikke synes noe om. Dessuten synes hun det er dyrt både i Statene og hjemme i Sandefjord. Hun har kjøpt 70 kg hvetemel i tilfelle det blir dyrere, men makrellen er billig. Den blir solgt for 30 øre kiloen. Bjerkeved kostet kr. 65 pr. favn, koks kr. 15 pr. hl og hvetemel kr. 1,50 pr kg. Hushjelpen Martha kan hun beholde over vinteren, men hun forlanger 60 kroner måneden. Grusomt dyrt synes Karen.

Karen skriver også om Thor Dahl som døde 15. april 58 år gammel. Avisene skriver om alt han har gitt bort, nesten 1 mill. til forskjellige formål. Thor Dahl var far til Ingrid som giftet seg med konsul Lars Christensen i 1910, og Lars var sønn til Christen Christensen.

Hun skriver også at det er 5 år siden han kom hjem med Kit, den eneste sommeren de har hatt sammen siden de ble gift.

Eilert Sogn, eieren av huset hvor de leier leiligheten på Sandarveien, ønsket å si opp leiekontrakten. Sogn bor i Oslo, men trenger en leilighet i Sandefjord. Han har tydeligvis kastet sine øyne på den Karen og Peder leier og tilbyr Peder å kjøpe en gård for kr. 65.000 i bytte mot at de flytter ut. Brevet er formet nærmest som et ultimatum, men Sogn håper de kan komme til enighet. Karen sender brevet videre til Peder og trøster seg med at de ikke kan bli oppsagt før til våren.

Harald har begynt på skolen. Hun skriver:» Det var godt at vi fikk Harald inn på skolen i byen for der borte på Sande skole skal det ikke være greie på noen ting. Det er stadig skrevet i bladet om forholdene ved den skolen».

Karen skulle ønske at Peder var hjemme for nå skal hun ha bursdag for alle 4. De har vært rundt i barneselskap alle sammen.

Ellers så skriver hun at det regner hver dag. Man skulle tro at det var blitt et annet klima!!

Karen var også opptatt av at Kong Håkon var på besøk i Sandefjord St. Hans aften 1920. Byen fyllte 75 år. Her sammen med ordfører Hoffstad.

Peder fortsetter å besøke Amerika

Vi vet at Peder fortsatte med å reise til Amerika hvert år frem til og med 1923. Sannsynligvis for å opprettholde sitt statsborgerskap. Hvor lenge han var over Atlanteren de siste reisene er uvisst. Det er lite korrespondanse disse årene, noe som tyder på at det har vært korte reiser. Han var også i Amerika etter 1923. Mer om dette i neste epoke om Kommandøren 1.

Møller anbefaler Peder

2. februar 1921 skriver W.C. Møller brev til Aftenpostens redaksjon hvor de anbefaler Peder på det varmeste. Årsaken er ukjent, men Møller skriver:

«Peder D. Olsen har i flere år reist for meg og kjøpt inn skinn i Alaska. Da det imidlertid nå på grunn av dårligere tider ikke kan kjøpes hjem noe derfra, har jeg ingen bruk for ham. Men jeg kan gi ham den beste anbefaling der overhode kan gis som en i alle deler edruelig, pålitelig, real og hederlig mann som jeg ikke ville betenke meg på å la disponere hvilken som helst sum for meg. Han har hele tiden hatt flere hundre tusen kroner å disponere for mitt firma».

Bedre oppsummering av en epoke over 5 begivenhetsrike år kan nesten ikke gis, men det er fristende å føye til følgende: I alle brev og dokumenter som foreligger i denne perioden går det fram at både Peder og Karen er nøysomme, men med et våkent øye for forretninger. Karen med aksjer (når Peder er borte), og Peder med handel av skinn. Det er dokumentert at han har handlet for hundretusener etter datidens kroneverdi og det blir fort noen ti-talls millioner i dag. Med en «alminnelig fortjeneste» som Møller antyder i brev av 9. desember 1915 må Peder ha tjent gode penger i disse 5 årene.

Med all reisevirksomhet og forsakelse hjemme kan man vel imidlertid ikke si at pengene har vært lettjente.

Kilder:

Private dokumenter
Pass-registeret i USA
Ellis Island Foundation - havneanløp for persontrafikk mellom New York og Scandinavia

Page updated

Google Sites

Report abuse