Postbud

Etter hvert som byen vokste ble behovet for kommunikasjon med omverden stor, og postbud måtte man jo derfor ha. På sommeren kom skipene helt frem til Nome, men på vinteren var hele Bering-stredet dekket med is og det var umulig å reise med båt til Nome. Da var det kun hundeslede som gjaldt. Peder livnærte seg blant annet ved å kjøre post med sitt hundespann for det amerikanske postvesenet.

Det skrives i aviser og brev at han var en god historieforteller, og at det skal ha vært mange gode historier fra livet i Nome. Dessverre har disse historiene forsvunnet med tiden, og lite er skrevet ned. Etterfølgere av W. C. Møller i Drammen har riktignok skrevet en manus til en jubileumsbok. I disse notatene er det flere historier om Peder, og her er et utdrag:

"Mange spennende og dramatiske situasjoner hadde Pit opplevd i sin trapper-tid. Flere vintrer var han postfører i en vanskelig og farlig rute, som krevet et par tre døgns slit på ski og med hundeslede over en større fjellkjede. Pitt kjente ruten og var fortrolig med færforholdene, og govenn med sine hunder, og det gitt helst bra. Men en gang var det nære på at både han og hundene hadde strøket med. Et usedvanlig vær satte inn. I en temperatur som styggelig nærmet seg 40 kuldegrader måtte Pit grave seg ned sammen med sine firbente venner, for å holde varmen. I tre døgn lå de og ventet før snøstormen ga seg. Da han nådde frem, kunne Pit lese sin nekrolog i lokalavisen, og den var riktig sympatisk. Stormen hadde vært så kraftig, selv i Alaska, at ingen ventet å se ham igjen i live.

Mens Pit drev postruten hadde han sine fangstfeller ute og passet disse på sine turer, og han benyttet anledningen til også å kjøpe opp pelsskinn fra andre trappere og fra eskimoer og indianere. Pit skaffet meget bisan, skunk og vaskebjørn og dertil både rødrev, blårev, oter, gråbjørn, gaupe og jerv. At bisan fra Alaska er av bedre kvalitet enn skinn fra sydeligere strøk, er kjent nok blant fagfolk. Pit var alene om å kjøpe opp skinn i denne tid, det innebar en stor fordel for både ham og hans oppdragsgivere. Senere drev Pit med skinnkjøp i Hudson Bay (vestre side), hos pelsjegere og på auksjoner. Han vekslet med reiser også til Seattle og drev med oppkjøp i USAs nordvestre distrikter."

Det kan virke som at det er blandet sammen to epoker i Peders liv i siste avsnitt over. Det er sannsynlig at han drev med fangst ved siden av post-oppdraget, men at han har drevet oppkjøp i så større skala, samtidig som han jobbet som postbud, synes ikke å være helt troverdig. Han reiste mye rundt og kjøpte mye pels i perioden 1915 - 1920, men da jobbet han ikke som postbud. Det er heller ikke dokumentert at han var på østsiden av Canada, i Hudson Bay for å kjøpe pels, men ingen ting overrasker med Peder. Han har reist mye og i Hudson Bay var også andre norske pionerer.

En trapper er en jeger / fangstmann, spesielt fra Nord Amerika, se https://no.wikipedia.org/wiki/Trapper_(fangstmann)

Norske tamrein til Alaska

En fremoverlent pastor med navn Sheldon Jackson skulle misjonere urfolket i Alaska på slutten av 1800 tallet. Da han kom til Alaska oppdaget han at urfolket ikke hadde tilstrekkelig med kunnskap om drift av dyr. I Russland hadde inuittene bygd opp business av tamrein og han mente at urfolket i Alaska burde klare det samme. Etter mye om og men fikk han gjennom et prøveprosjekt om å frakte samer og reinsdyr til Alaska.

Tamregnene klarte seg sånn passe, men det var ikke urfolket som lykkes med businessen. Det var blant annet Lomen Brothers med Lomen Company som skapte noe virkelig stort. De lanserte også julenissen med reinsdyr i USA. Dette ble rett og slett big business. En utrolig historie i seg selv som man kan lese mer om her: https://www.villrein.no/aktuelt/rudolf-korleis-oppstod-myten

Peder har åpenbart vært i kontakt med samene eller Lomen Brothers for vi finner et par bilder av Peder og tamregn fra denne tiden.

Utdrag av brev fra Rønne

Horten 11. mars 1921

Gode Hr. Olsen!

.....

Ja, herr Olsen det hadde vært min billige plikt å få sendt Dem noen ord før De antakelig reiser over igjen. Som De vel vet så kom vi riktig fint over Amerika og endra bedre over Atlanteren med «Hellige Olav», og i New York var det over all forventning. Penger, alt hva vi ønsket og riktig flott hotell.

Ja det var noe annet enn disse elendige krekene i Nome, men de er også blamert over hele landet og mer skal de bli. Ingen, ingen av oss har blitt spurt om noen ting ennå, men advokat Nansen vil ha en samtale med meg når jeg kommer inn til Kristiania, og da skal litt av hvert komme for dagen. Vi er ikke ferdige ennå. Vår regning som vi innleverte fra oppholdet i Nome har vi intet hørt fra ennå og hyren vår stoppet fra den dagen vi forlot «Maud». Men med det samme vi kom til Kristiania ble den oss utbetalt uten noen debatt. Selve advokat Nansen var gruelig ergerlig over den behandling vi fikk etter 10-13 års tjeneste ekspedisjoner. Så meget fikk jeg fortalt ham at hadde vi ikke hatt Dem på stedet så hadde vi vært i Nome enda.

Men herr Olsen, det er lite eller intet oppklart ennå men så meget er oppklart at verken Lindeberg eller de to andre blir noen riddere av St. Olavs O. for den hjelp de ytet oss foreløpig.

Herr Olsen, fra min og de andres side en stor takk for hva De gjorde for oss.

.....

Lev vel Herr Olsen og takk for alt.

Vennlig hilsen

Martin Rønne

Brev fra Peders mor

Peders mor, Anne Olsen, døde 10. juli 1909, mens han oppholdt seg i Nome. Han rakk ikke hjem til begravelsen, men de utvekslet flere brev i perioden før hun døde. Anne hadde blitt svært syk og fikk operasjon våren 1908 i Kristiania. Hun skriver at hun ikke klarte å spise, kastet opp og hadde blitt svært mager. Faktisk så mager som da Peder var syk, skriver hun - uten at vi kjenner til hvilken sykdom han har hatt før dette. Hun er såpass svak mot sommeren at hun sannsynligvis trenger pleie, og Peder sender penger for å hjelpe henne.

I sitt siste brev 12. juni 1908 skriver Anne at hun har fått kreft og kommer til å dø, og ber Peder skrive tilbake hva han ønsker av hennes innbo. Han er den eneste etterfølgeren igjen nå. Peders far rømte som matros i 1871, og Peders søster døde allerede i 1888. Når moren dør har han ingen igjen av de nærmeste. Det virker fra brevene som at han har kontakt med noen onkler og tanter, for moren skal hilse fra dem.

Etter 1910

Peder holder mye til rundt Dawson, Yukon og ikke minst Nome også etter 1910. I en periode fra 1911 - 1915 var han bestyrer på Kit og senere var han bestyrer på Kommandøren 1 i 1924 og 1925. I tiden fra 1916 og frem til 1922 var han mye på reise i Alaska.

I noen av brevene kan vi lese om at han i 1916, sammen med noen investorer fra Sandefjord, har kjøpt utstyr til et fiskeri. Først ved Golovin og deretter ved Teller. Han måtte flytte bruket på grunn av mye dårlig vær. Han engasjerer også sin gode venn John Hegness. Han har også engasjert flere eskimoer, sannsynligvis for å drive fiskeanlegget.

Han får stadig brev fra Hegness som forteller om dårlig vær også i Teller. Det skal ikke være lett å drive fiskeanlegg i disse trakter.