Kit i Okhotskhavet 1911

Etter utrusting i Sandefjord satte Kit kurs for Okhotskhavet via Suezkanalen. Okhotskhavet er et randhav som ligger mellom Japan og Russland. Den japanske øya Hokkaido og den, i 1911, japanskeide (i dag russiskeide) øygruppa Kurilene danner en slags syd og sydøstlig grense mens Kamtsjatka-halvøya og ”fastlands”- Russland danner grense i nordøst og vest. I dette randhavet skulle det angivelig være mye hval og sel. Fangsten som ble ledet av kaptein C. J. Evensen, ble imidlertid temmelig mislykket. Ingen hval ble skutt. Fangst av sel og hvalross hindret full katastrofe. Etter sesongen ble skipet sendt i vinteropplag i Vladivostok. En dypt skuffet Chr. Christensen innså at videre fangst i Okhotskhavet ikke var liv laga. Han begynte også å tvile på hele prosjektet og var innstilt på å selge Kit for å begrense tapet.

I løpet av høsten 1911 fikk Chr. Christensen kontakt med en fra Alaska hjemvendt sandefjording, Peder D. Olsen. I midten av desember samme år forsøkte Christensen å selge Kit til ham og advokat Bjarne Castberg. Sistnevnte var Chr. Christensens svigersønn og bosatt i Minneapolis. Forutsetningen for et salg var at Olsen og Castberg kunne komme med et tilfredsstillende bud innen slutten av januar 1912. Det kunne de imidlertid ikke, og intet salg kom i stand.

Peder D. Olsen

Men om ikke Peder D. Olsen kjøpte Kit, ble likevel denne mannen en viktig brikke i Chr. Christensen og hans families planer om å åpne fangstfelter nord for ekvator – både i forbindelse med Kit, og noen år senere i forbindelse med Kommandøren I.

Hvem var nå denne Peder D. Olsen som senere i livet kalte seg Peder D. Olsen Bast. (Fig. 3) Han var født under beskjedne kår på Sunde på Østerøya i Sandefjord i 1869. Der bodde han sammen med sin mor og en eldre søster. Det sies at han konfirmerte seg ett år før tiden for å kunne dra til sjøs og bidra til familiens inntekter. Etter noen år i utenriksfart gikk han i land i USA. Der fant han snart veien til Alaska og ble både gullgraver og pelsdyrjeger. I 10 år var han også postmann. I det uveisomme terrenget i delstaten hadde han vinterstid måttet benytte seg av hundespann for å komme fram. (Fig. 4) Etter 18 år ”derover” var Olsen godt kjent med forholdene i Alaska da han i 1911 vendte hjem. Ikke minst hadde han fått kontakter i lokalbefolkningen. Han var dessuten i 1905 blitt amerikansk statsborger. Det var vel i de sistnevnte kapasiteter snarere enn hans kjennskap til hvalfangst, at Olsen ble interessant for Chr. Christensen høsten 1911.

Plan om overførsel til amerikansk flagg

Da salget av Kit mislyktes, inngikk Chr. Christensen på vegne av A/S Kosmos i stedet en avtale med Peder D. Olsen, om at Olsen skulle reise til Washington D.C. for å forsøke å få Kit under amerikansk flagg. ”Hvis det lykkedes Olsen at bringe ”Kit” under amerikansk flagg, forplikter han sig til at staa ombord i ”Kit” en fangstsæson og derunder retlede kapteinen med hensyn til fangstfelter, fangst, antagelse av eskimoer som fangstmænd, indkjøb av enhver art, fragtforhold og alt andet, for at ”Kit”s færd kan blive saa fordelaktig som mulig.” Peder D. Olsens honorar for å få Kit overført til amerikansk flagg og å lede ekspedisjonen den første sesongen, var 12 500 kroner. Ingen liten sum i datiden.

I den amerikanske Kongressen kom saken opp i begynnelsen av januar 1912 i en av House of Representatives underkomiteer – Committee of Merchant Marine and Fisheries. Den ble ført av en Mr. Wickersham. For å få et positivt resultat ble det anført en del kreative løsninger. Fra flertallsfraksjonens side ble det hevdet at Kit var en isbryter. Dette var viktig for denne fraksjonen ønsket å bruke Kit i vinterhalvåret som et kombinert post-, frakte- og passasjerskip mellom Nome, Alaska og Dutch Harbor som var et tettsted på en av øyene i Aleutene, Alaska. Vinterhalvåret ble definert som tiden fra 1. november til 1. juni. I sommerhalvåret kunne Kit fritt drive med hvalfangst i Beringhavet, Beringstredet og Nordishavet (som amerikanerne kalte ”Arctic Ocean”).

Mindretallsfraksjonen påpekte, korrekt, at Kit slett ingen isbryter var – skipet var en forstørret hvalbåt som også fungerte som et lite kokeri. I de røffe og for en stor del isbelagte farvannene det her var snakk om vinterstid, var skipet ikke formålstjenlig.

Etter at par runder i Kongressen (Representantenes Hus) der flertallsfraksjonen til slutt vant fram, fikk man muligheten til å registrere Kit under amerikansk flagg. (Fig. 5) Men det var knyttet så mange sære betingelser til flaggskiftet at det ble ikke noe av.

Før avreise mottok han to brev fra disponent Søren Lorentz Christensen i A/S Kit. I det ene ble han informert om at et nytt syntetisk stoff som erstattet hvalrosshud til industrielle formål, var blitt oppfunnet. Han ble derfor bedt om å legge vekt på å koke ut olje av hvalrossen i stedet for å ta vare på huden. I det andre ble han bedt om prøve å få solgt Kit etter fangsten. En pris på om lag £17 000 ville kunne aksepteres. Begge brev ble sendt via den transsibirske jernbanen. (Fig.11)

Fangsten i Okhotskhavet der man skulle fange sel (sannsynligvis stellersjøløver), ble elendig – 25 sel var det hele – og allerede etter 4 uker var man tilbake i Japan igjen. Nå la man til i Hakodate. (Fig. 12) Her mottok bestyrer Olsen et brev fra kona, omadressert fra Yokohama. Mens Kit kullet og tok inn forsyninger til en hvalrossesong i Beringstredet/Nordishavet, mottok bestyrer Olsen et nytt brev fra disponenten. Der opplyste han om visse innskrenkninger i hvalfangsten på den amerikanske vestkysten, og luftet tanken om fangst på grønlandshval i stedet for hvalrossfangst. Det var bardene til hvalen som var interessante. Tidligere hadde de gitt store inntekter fordi de ble brukt blant annet i moteindustrien. Rundt 1914 hadde kjolemoten forandret seg, og etterspørselen hadde sunket. Kanskje det var derfor S. L. Christensen raskt føyde til ”men dette er foreløpig bare en tanke.” Tanken om å bruke Kit til det egentlige formålet – å fange hval – hadde altså ikke helt sluppet tanken verken hos A/S Kits største aksjonær, Chr. Christensen, eller hos hans sønn, disponent Søren Lorentz Christensen. I slutten av brevet ble bestyrer Peder D. Olsen ”i første omgang” beordret til å ta Kit på hvalrossfangst.

I begynnelsen av mai 1914 forlot Kit Muroran, Japan hvor skipet hadde tatt inn kull, klar til å ta fatt på en ny hvalrossesong. Med seg hadde skipet 13 japanske fangstmenn. Man hadde denne sesongen bestemt seg for å droppe de eskimoiske fangstmennene. Allerede 22. juli var fangsten over. På de 6 ukene sesongen varte, hadde de skutt 987 hvalrosser og 1 isbjørn. 420 fat olje ble kokt ut av hvalrosspekket.

Ekspedisjonen ankom Yokohama 4. august. Der ventet et brev fra disponent S. L. Christensen. Han skrev at Representantenes Hus hadde vedtatt å oppheve forbudet mot å registrere utenlandske skip under amerikansk flagg. Bestyrer Olsen ble bedt om å se på muligheten for å skifte flagg, og om å vurdere fordeler og ulemper ved et slikt flaggskifte. Nå kjenner vi ikke til de konkrete vurderingene som ble foretatt, men det er et faktum at skipet aldri kom under amerikansk flagg. 9. september skrev Olsen brev hjem til kona. (Fig. 13)

Etter å ha administrert salg av oljen og støttennene fra hvalrossen, og sørget for mannskap til Kits vinteropplag i Yokohama, tok Peder D. Olsen fatt på den lange reisen hjem til Norge. Fra Japan dro han med S/S Korea Maru, ankom Honolulu 27. oktober og San Francisco 2. november. Derfra gikk det med tog til New York og båt til Norge. Han kom til Sandefjord i slutten av november etter å ha reist halve jordkloden og vært underveis i nærmere 6 uker.