Bast

1922 - og utover

Peder flytter hjem

Etter at Peder er ferdig med kjøp og salg av skinn i Amerika, får endelig Karen viljen sin. De kjøper en gård på Østerøya i Sandefjord, og Karen kan bruke tid på frukthagen som hun har drømt om. Dette er nok også en stor drøm for Peder.

Familien med de 4 barna flytter til Bast sommeren 1922. Dette skulle vise seg å bli en familiegård for flere generasjoner. Peder klarte imidlertid ikke å legge kofferten på hylla, og måtte reise på en siste utflukt som bestyrer for en hvalfangst-ekspedisjon i 1924 og 1925. Hans lidenskap for skinn gjorde at han etablerte en revegård på Bast, og han var sentral i opprettelsen av pelsdyrnæringen i Norge, som ekspert og dommer. Med det fortsatte han å reise også i senere år, men da kun i Norge.

Vi antar at dette bildet av Bast er fra den tiden Karen og Peder kjøpte gården. Altså i begynnelsen av 1920-årene.

Peder som stolt gårdseier foran hovedhuset.

Historisk bakgrunn

Eiendommen Bast er nevnt i skrifter og dokumenter flere hundre år tilbake i tid. Bast lå opprinnelig under gården Strand som før år 1400 ble delt i to «fuldgaarder», Nordre og Søndre Strand. I Lorens Berg sin bygdebok fra 1918 skrives følgende vedrørende Nordre Strand: «Skylden opføres 1661 til 6 pund 16 mærker smør; fra 1680 hadde gården 5 ½ pund, og herav faldt 18 mærker paa Bastholmen. Bastholmen hørte fra gammel tid til Sande prestebord.» Lorens Berg skriver videre om skiftende eiere av Nordre Strand fram til 1873. I 1873 ble gnr. 93/1 utskilt fra Nordre Strand. Ny eier var Hans Kristian Bentsrød, men gården har også siden hatt flere eiere opp gjennom årene. Mest kjent fra senere tid er kanskje Bjørg Deinboll som eide gården i tidsrommet 1946-1968.

I 1907 eies gnr. 93/1 av Hans Gaaserud. Den 27.07.1907 forlanger han skylddelingsforretning i forbindelse med salg av gården. Han ønsker å beholde en parsell som kalles Bast. Parsellen Bast «fantes at utgjøre 95/525 av det hele brug» ifølge protokollen. Tinglysningsavgiften utgjør kr. 5,-.

Hans Gaaserud beholder Bast fram til 31. januar 1914 da han selger til Ludvik Skagen, Oslo for kr. 12.500. I skjøtet nevnes som tilbehør «badehus med brygge og den tidligere Hr. R. Støkken tilhørende paa eiendommen beliggende hytte.» Hytta ser dermed ut til å være tidligere eid, og antakelig bygd, av «Hr. R. Støkken», og muligens kjøpt tilbake av Hans Gaaserud. Selv om hovedhuset ikke er nevnt i skjøtet, er det indikasjoner på at dette ble bygd av Gaaserud en eller annen gang mellom 1907 og 1914. Nevnte skjøte er datert 3. juni 1915, altså nærmere 1 ½ år etter at salget til Skagen har funnet sted. I mellomtiden har Ludvik Skagen solgt eiendommen til Theodor Hansen (senere Hagel) for kr. 14.600. Nøyaktig dato vites ikke, men Ludvik Skagen eide uansett Bast i høyst 17 mnd.

I skjøte går det fram at Hans Gaaserud vil overdra eiendommen direkte til Theodor Hansen (Hagel). Skjøte blir imidlertid tinglyst på Ludvik Skagen. Dette får en viss betydning når Theodor Hansen selger videre til Peder D. Olsen i 1922.

Theodor Hansen (Hagel) eier Bast i nøyaktig 7 år. 8. juni 1922 inngås kjøpekontrakt mellom Hansen og Peder D. Olsen. Eiendommen overdras for kr. 32.000, og samme sommer flytter Karen og Peder fra Sandarveien til Bast med barna Harald, Agnes, Arne og Per. I kjøpekontrakten henvises det til skjøte datert 2. juni 1915, men dette er vitterlig tinglyst på Ludvik Skagen.

Fra tiden før hovedhuset ble bygd.

Bestyrer på ny fangstekspedisjon

Peder hadde som sagt ikke lagt kofferten på hylla. I oktober 1923 inviterer Chr. Christensen, Henrik A. Christensen, Ole Wegger og Peder D. Olsen til aksjetegning i det nystiftede Hvalfangeraktieselskapet Vega.

Selskapet skal drive hvalfangst på Mexico kysten og ved russiske Kamtsjatka. Henrik Arnold Christensen (sønn av Chr. Christensen) skal være disponent, og Peder skal være fangstbestyrer. Det blir kjøpt inn etter datidens målestokk et stort lasteskip (6 547 brt.) som blir ombygd til kokeri på Framnæs. Skipet får navnet Kommandøren 1.

Den 17. september 1924 forlater Kommandøren Sandefjord med Peder om bord. Han er nå nær 55 år gammel og skal bli borte fra kone og barn i 14. måneder. I sjømanns sammenheng er nok ikke 14 mnd. så lenge til den tiden å være. Fravær i 2 til 3 år var ganske vanlig, men i Peders tilfelle kommer dette i forlengelse av bestyrerjobben på Kit (1913-1915) og handel med skinn i perioden 1916-1920.

Det blir mye fravær etter at han giftet seg med Karen i januar 1913.

Karen driver gården

Mens Peder er borte bor Karen på Bast med 4 barn + hushjelp. I 1924 er hun 38 år og vant til å ordne opp med ting selv, ikke minst økonomien. Ved siden av «gårdsdriften» bruker hun også mye tid på brevskriving, minst et 4 siders brev til Peder hver uke. De fleste av disse brevene er tatt vare på, og det som refereres fra høsten 1924 og fram til sommeren 1925 skriver seg fra disse brevene.

Frukthagen tar mye tid høsten 1924. Hun skriver at prisen på plommer og pærer er god, kr. 1,50 pr. liter. Men det blir mye rot i huset fordi hun har måttet ta den ene stuen til lagringsplass. Hun er fornøyd med hønene som verper opp til 30kg om dagen, og prisen er god, kr. 4,80 pr. kilo.

På Bast er det ingen hest, men Albert Andersen har lovet å skaffe en. I begynnelsen av november 1924 skriver hun at Svanborg og Andersen låner henne hester til pløying. Hun nevner også at grisen på gården var blitt så dårlig at hun var redd for å miste den. Det hadde vært synd for «den var blitt så stor og pen». Grisen kommer seg, men 30. november skriver hun at den vil bli tatt «denne uken.» «Da får vi meget god mat, men jeg tror ikke det er nogen gevinst». Det er forretningskvinnen som skinner igjennom. I dette brevet nevner hun også at hun skal får laget en skisse over et nytt uthus. Hun skriver også: «Jeg har enda ikke kjøpt den skjøten på eiendommen, men det er vel sikrest å gjøre det.»

Harald maser om at han vil ha salonggevær. Karen mener at han er for liten (knapt 11 år), og at Peder får avgjøre. Fram til desember har Karen vært fornøyd med hønene som har verpet bra. I midten av november var kiloprisen så høy som kr. 6,-. I Brev datert 7. desember 1924 skriver hun at hønene er et evig problem. De verper lite og hønsefor er fryktelig dyrt. Hun vet ikke om det lønner seg å ha hønene lenger.

Julen 1924 blir tilbrakt i Holmestrand, hos moren til Karen. Ved nyttår er de tilbake på Bast hvor hushjelpen har holdt litt av en fest – ifølge Karen. «Hushjelpen + et par piker og 3 gutter har holdt hus her 2 netter i strekk. Det har gått hårdt på min rødvin, men det er jo godt at de ikke har satt fyr på huset for det er jo fort gjort når alle blir pussa.» Hun gjentar i brevet at hun har mistet interessen for hønene som ikke har verpet på 2 mnd. Herredsagronomen har vært på befaring og anbefalt hvor uthuset (låven) bør ligge.

I januar- og februar- brevene 1925 går det igjen hvor flott været er, uten snø og kulde. Hun synes det er på tide å få snekka på vannet! Det som bekymrer mest er hønene, selv om de så smått har begynt å verpe. Prisen på egg er kr. 2,50 pr. kilo, men hønsefor er dyrt. «Allting er så dyrt at det er farlig å røre seg.» I brev datert 29. mars 1925 skriver hun at hushjelpen, barna og hun selv har plukket 50 kg (?) rene, fine Østersskjell på ½ time borte ved Albert Andersen. De skal knuses og gis til hønene. Harald og Hans Sand har begynt å pusse opp snekka, «Hans Sand er så forstandig.» Karen vil også kjøpe 2 små grisunger av Skontorp.

Fra "hyttebakken"

Fra frukthaven til Karen

Karen var også veldig involvert i finansene

Som bestyrer for hvalfangstekspedisjonen fikk Peder, som nevnt over, anledning til å investere i selskapet "Vega". Hvor stor andel han og Karen endte opp med til slutt vet vi ikke, men de har nok hatt førstehåndskunnskap om fangstforholdene og benyttet informasjonen til å ta noen beslutninger.

Karen har i flere brev skrevet om hennes usikkerhet rundt Vega-aksjene. Hun lurer på om hun skal selge aksjene, men får telegram fra Peder om at hun ikke må selge. I april 1925 kommer det imidlertid en kontrabeskjed fra Peder. Han synes de nå kan selge aksjene i Vega. Hun selger for 117 ½ %, men skriver tilbake at hvis det går bra på Kamtsjatka (fangstfeltet) så kjøper jeg igjen. Karen er i det store og hele nokså lunken til hele prosjektet med fangst nord for ekvator, og har et ambivalent forhold til Vega aksjene.

Det viser seg vel også i ettertid at utkommet fra ekspedisjonen ikke var all verden, selv om Peder som fangstbestyrer tjente gode penger.

Karen bekymrer seg for at det de har av penger er skutt inn i èn bank, og vil gjerne fordele dette på flere banker. Hun går i Aktiebanken i Sandefjord for å ta ut 5.000 + 5.000, men da kommer kontorsjefen og sier at dette kunne ikke være Olsens vilje siden Vega hadde sine forretninger i banken. Hun får imidlertid ut 5.000 og 5.000 noen dager senere under påskudd av hun skal innfri et lån. Dette var tydeligvis en dame som ikke ga seg så lett.

I brev datert 14. juni 1925 forteller Karen at hun har vært hos lensmannen med papirene for å få skjøte på Bast, «men lensmannen sier at før vi kan få skjøte så må Hansen (Hagel) anskaffe seg skjøte, og de må skrive til Skagen i Amerika og få en skrivelse fra ham.» Først 31.12.1925 foreligger skjøte i Peders navn.

Investeringer på gården

I april 1925 mottar Karen tegningene på uthuset som av herredsagronomen kalkuleres til kr. 11.000. Det er tidlig vår, og de jobber med jorda. Karen lurer på om de får lånt en hest i år. «Det har vært så trygt med Svanborg, men nå har han tatt hyre. Gud vite om han skal selge hesten?»

Uthuset, eller låven ble bygget av Byggmester Ole Iversen til en pris litt under anslaget fra herredsagronomen. 6. august 1926 ble det avholdt branntakst over bygningene inkl. ny låve. Taksten beløp seg til kr. 54.700. I juli 1927 ble det anlagt lys i hytta. Pris kr. 60,-. Strømmen er senere blitt frakoplet.

På høsten ble pianoet anskaffet til en pris kr. 863,70, noe som sikkert var en anselig pris den gangen. I dag sliter man med å få gitt bort pianoer gratis. Pianoet står fremdeles i huset på Bast.

Siste brev fra Karen til Peder som er i behold er datert 3. juli 1925. Peder mønstrer av Kommandøren i slutten av november 1925. Etter siste brevet vet vi mindre om dagliglivet på Bast i 1930 og 1940 årene. Imidlertid finnes det ganske mange regninger, fakturaer og notater som kan fortelle oss om enkelte ting som skjedde. Peder og Karen tok tydeligvis vare på alt av papirer.

Foto av hovedhuset og uthuset (låven). Ukjent dato.

Revefarm på Bast

Høsten 1928 gikk Fl/k Thorshammer fra Sandefjord med 3 blårevpar og 1 sølvrevpar om bord. Lars Christensen var disponent for selskapet som eide skipet. Han ønsket å sette revene i land på Bouvetøya for å se om de kunne tåle det værharde klimaet der nede. Det verserer flere teorier om hvorfor revene ikke ble landsatt, men faktum er at revene returnerte med Thorshammer til Sandefjord våren 1929.

Christensen satt da med rever som han ikke riktig visste hvor han skulle plassere, inntil han kom til å tenke på en venn av familien som hadde god greie på rev og skinn, nemlig Peder D. Olsen Bast. Om revene ble gitt bort eller solgt vites ikke, men høsten 1929 ble det bygget revegård på Bast.

Rev var tydeligvis god butikk på den tiden, og dyrene ganske så verdifulle. I november 1929 forsikrer Peder i Arendals Forsikringsselskab transport av 2 sølvrev fra Ørstadvika til Sandefjord for kr. 4.500. Premie kr. 23,-. Litt senere i november supplerer han med 1 sølvrevhann fra Indre Eide Sølvrevgård med levering Bergen for kr. 1.000. Å bygge selve revegården ser ut til å ha vært billigere. 11. desember 1929 fakturerer A. Sogn for oppsatt 75 meter løpegård, 2 skillevegger og 4 dører. Pris kr. 170,-. Revegården var i drift til ca. midt på 1950 tallet.

Peder opparbeidet seg en solid kunnskap om rev og skinn, og ble en av datidens fremste dommere på utstillinger landet rundt i 1930 årene. Han var også en yndet foredragsholder om temaet. Han reiste altså fremdeles mye i disse årene, så gårdsdriften falt på Karen.

Utklipp fra ukjent avis.

Peder vant også flere priser for skinnet fra revene som ble avlet opp på egen revegård. Han var opptatt av dyrevelferd, hva revene spiste og hvordan de ble behandlet.

I 1929 ble det etablert revegård på Bast. Dette bildet er antagelig fra Bast rundt 1930.

Harald omkommer i forlis

3. november 1933 ble en tragisk dato for familien på Bast. Harald hadde tatt hyre på hvalbåten «Berea» som var en del av kokeriet «Tafelberg»- ekspedisjonen, eid av Irvin & Johnsen. Siste kontakt med Berea var på feltet om kvelden 3. november da båten hadde vært innom Tafelberg. Siden har ingen hørt eller sett noe til Berea.

Harald omkom 20 år gammel sammen med 11 andre om bord. Forliset er praktisk talt ikke omtalt i hvalfangst litteraturen, uvisst av hvilken grunn. Imidlertid finnes det noen få lokale avisartikler som omtaler tragedien.

Karen og Peder dør

I januar 1936 dør Karen på fylkessykehuset i Tønsberg, knapt 50 år gammel. For familien, og ikke minst Peder må dette ha vært et hardt slag med Haralds forlis fremdeles i friskt minne. Karen hadde vært den som hadde ofret seg for barna og driften av gården, slik at Peder kunne reise så mye som han gjorde. Hun var åpenbart også sterkt involvert i investeringer fra de midlene de sammen hadde oppspart.

Fra Bast-tiden er det nok først og fremst frukthaven hun hadde sin store lidenskap til. Det finnes flere diplomer hvor hun har vunnet priser for «pakket frugt».

I løpet av 1940 blir Peder alvorlig syk, og dør av kreft 1. desember 1941. En eventyrer og en hardhaus, men også en kjærlig familiefar har gått bort, 72 år gammel. Det gjenstår likevel et siste kapittel om hans begivenhetsrike liv. Den siste epoken handler om hans virke som pelsdyrdommer og en sentral skikkelse i forbindelse med etablering av oppdrettsnæringen i Norge. Se mer om dette i eget avsnitt.

I alle brev som er skrevet mellom Karin og Peder fremgår det hvor mye de setter pris på hverandre. Dette til tross for lange perioder fra hverandre og en aldersforskjell på 16 år.

Livet går videre på Bast

Etter Peders død overtas Bast i sameie av de 3 gjenlevende barna Agnes, Arne og Per Kåre. Driften av revefarmen og frukthaven blir ivaretatt av Arne, mens Agnes steller hus og have for øvrig. Per tar seg jobb utenom hjemmet. Ved siden av gårdsdriften driver Arne også mye med fiske.

I 1945 gifter Per Kåre seg med Karin Karlson, og Agnes gifter seg med Erling Andersen. Per og Karin blir boene på Bast mens Agnes flytter til Ormestad. Søskenkjærligheten var imidlertid stor, så Agnes var ofte på besøk på Bast. Erling døde i 1991, og Agnes i 2002.

Per og Karin får 3 barn, Kari født 1946, Harald født 1948 og Hanne født 1950. Harald dør 5 måneder gammel. Navnet blir neppe tatt opp igjen i familien.

Kari gifter seg i 1966 med Gunnar Buer f. 1943. De får 2 døtre, Hege f. 1967 og Vibeke f. 1970. Hanne gifter seg i 1973 med Einar Ness f. 1947. De får Morten f. 1974 og Christine f. 1977. Etter hvert får Per og Karin også 10 oldebarn i tidsrommet 1992 – 2011.

I slutten av 1940 årene og begynnelsen av 1950 årene ble det drevet veveri på Bast. Låven ble innredet til formålet, og flere fra Østerøya ble ansatt. Det finnes ingen dokumentasjon som er tatt vare på, og lite ble fortalt om foretakende. Egentlig et litt glemt kapitel i historien om Bast.

Hundene foran hytta

Snekka til Arne

Bast de senere årene

Frukthaven besto inntil 1965. Da ble alle frukttrærne tatt bort og erstattet med bringebærstiklinger. Første høsting ble foretatt av Arne sensommeren 1967. Etter hvert måtte flere plukkere engasjeres, og bringebærhaven bestod til Arne døde i 2008. De siste årene riktignok i noe redusert form.

Også Per drev med bringebær, med Karin som myndig administrator. Nåde den som ikke gjorde god nok jobb. Det gjaldt både voksne, skoleungdom og ikke minst Kari og Hanne som ofret mang en sommerferie på bringebær. Etter 2008 har det stort sett vært havearbeid som har vært i fokus på Bast.

I 2009 overdras eiendommen til Kari og Hanne. Per og Karin bor på Bast et år til, men flytter så til byen. I juni 2014 dør Per 94 år gammel. Karin lever til hun blir 98 år, og dør på Nygård Sykehjem i juni 2020.

En epoke er slutt, men eiendommen Bast lever videre.

Bringebærene fra Bast ble kjent for i stor omkrets. I bringebæresessongen var det skikkelig liv på Bast, akkurat slik Peder, Karen, Agnes, Arne, Karin og Per ønsket det.

I nyere tid har hele familien hatt mange hyggelige opplevelser på Bast, her et bilde fra sommeren 2011.

2 av oldebarna etter Karin og Per har hatt fiskelykke. Bildet fra sommeren 2013.

Bast selges ut av familien

Etter en lengre prosess, for og imot bestemmer Kari og Hanne seg for å selge Bast. I november 2019 overdras eiendommen til Cathrine Knutsen og Kim Aleksander Tønseth etter å ha vært i familiens eie i nesten 100 år. Det viser seg å være et lykkelig valg når eiendommen først skulle selges. Høsten 2021 renoveres huset i tilnærmet original stand, og eiendommen for øvrig holdes godt ved like.

Kim og Cathrine har 4 barn. Det er igjen liv i stuene på Bast – slik det engang var.

Solnedgang sett fra Bast

Kilder:

Private dokumenter

Page updated

Google Sites

Report abuse