Kommandøren 1

1924 - 1925

Bestyrer på Kommandøren 1

Peder og Karen kjøpte Bast i 1922. De drev med frukthage og birøkt, og hadde på dette tidspunktet fått 4 barn. Likevel ble fristelsen for stor for Peder - han måtte ut på et siste oppdrag i 1924. Denne gangen klarte han riktig nok ikke å være lengre ute enn et drøyt år. Hjemlengselen til familien og gården ble for stor, og han overlot bestyrer-jobben til kapteinen i 1925.

I likhet med historien om Kit er også Kommandøren godt dokumentert gjennom private brev, bilder og andre dokumenter. Peder var også denne gangen aksjonær i selskapet, A/S Vega, som eide kokeriet og hvalbåtene.

Det er en unik samling av bilder fra Peder sitt opphold på Kommandøren 1. Kvaliteten på bildene og fotografens kunnskaper var kanskje ikke den beste, men det gir likevel et godt inntrykk av livet på sjøen og ombord i flåten.

Odd Galteland har på nytt skrevet en artikkel om et skip der Peder er bestyrer, trykket i Norsk Filatelistisk Tidsskrift (NFT), utgitt av Norges Filatelistforbund. Denne oppsummerer historien til Kommandøren 1 og resten av flåten på en veldig god måte, og hele artikkelen kan leses under. Takk igjen til Odd som er med på å dokumentere Peders innholdsrike liv.

KOMMANDØREN I

I MAGDALENA BAY OG PLOVER BAY 1924/25

CHR. CHRISTENSENS SISTE FORSØK PÅ FANGST NORD FOR EKVATOR

Skrevet av Odd Galteland

Fra 1911-14 hadde hvalfangstpioneren i sør, Chr. Christensen, gjennom A/S Kosmos og A/S Kit, med eksperimentskipene Kit og Lloydsen forsøkt seg på hvalfangst nord for ekvator. Fangsten ble i det vesentlige mislykket, og skipene etter hvert solgt. Ideen om rike hvalfelt i nord forlot imidlertid ikke Chr. Christensen, selv om nok 1. verdenskrig i første omgang la en demper på virketrangen. 5 år etter krigsavslutningen var imidlertid tiden igjen moden.

Den 10. oktober 1923 innbød Chr. Christensen sammen med sønnen Henrik Arnold, Ole Wegger og Peder D. Olsen Bast til tegning av aksjer i A/S Vega – et selskap som skulle operere på to felt i nord. Det ene feltet lå utenfor den meksikanske halvøya Nedre California, det andre lå utenfor kysten av den østlige delen av Russland, eller Sovjetunionen som landet den gang het. (Fig. 1) Chr. Christensen var nå 78 år gammel og ikke helt frisk. Da A/S Vega seks måneder senere, i april 1924, ble konstituert, var han gått bort og fikk derfor aldri oppleve resultatet av sitt siste initiativ.

Det nye selskapet, disponert av Henrik Arnold Christensen, kjøpte inn lasteskipet Hampstead Heath ex Craftsman og bygde det om til kokeri ved Framnæs mek. Værksted i 1923-24. Det ble døpt Kommandøren I – formodentlig til minne om Kommandør Chr. Christensen. Kokeriet på 6 547 brt. ble utstyrt med 8 spekkjeler, 24 presskjeler (til kjøtt og bein) og 3 Hartmann-apparater. Fire evaporatorer (apparater som laget ferskvann av saltvann) gjorde kokeriet uavhengig av ferskvannstilførsel fra land.

Fig. 1: Feltet utenfor Mexico og feltet ved den østlige delen av Sovjetunionen. (Google kart bearbeidet av E. Evensen)

Peder D. Olsen Bast

Bestyrer på ekspedisjonen ble den nå 55 år gamle Peder D. Olsen Bast. (Fig. 2) Han nøt stor tillit i Christensen-familien og hadde tidligere vært bestyrer på familiens eksperimentskip Kit. Han hadde tilbrakt en årrekke i Alaska og vært både gullgraver, pelsdyrjeger og postmann derover. (Rundt 1900 holdt han visstnok rekorden i antall skutte bjørner i løpet av en måned – 51 i tallet.) Da Kit ble solgt i 1915, slo han seg på skinnhandel. Med hjelp fra Christensen-familien kom han i kontakt med W. C. Møller i Drammen og andre større firmaer i bransjen og ble oppkjøper for disse. I den kapasitet var han hyppig over i USA på pelsauksjoner både under første verdenskrig og etter. Han ble snart en holden mann og kjøpte i 1922 gården Bast på Østerøya i Sandefjord. Etter hvert la han gårdsnavnet Bast til navnet sitt. På Bast anla han en stor kommersiell frukthage og satte samtidig i gang med birøkt.

Peder D. Olsen Bast hadde med dette på mange måter lagt sjømannslivet på hylla. Men da han i 1923 ble forespurt om han ville lede Chr. Christensens nye forsøk på å åpne fangstfelt i nord, stilte han beredvillig opp. Under tiden på Kit var han blitt godt kjent både med Beringhavet og Beringstredet, likeledes med folket som bodde langs kystene av disse havområdene. Han var derfor den som på selskapets vegne gikk god for at det fantes mengder av hval utenfor den østlige delen av Sovjetunionen. Og det var han som gikk god for at man kunne spare penger på kun å ha med fagfolk fra Norge, for på feltet kunne man hyre inn eskimoer som arbeidere. Eskimoene ble i aksjeinnbydelsen omtalt som ”meget kraftige og flinke arbeidsfolk”.

Fig. 2: Bestyrer Peder D. Olsen Bast 1869-1941 (M. Bast Ness)

Fig. 3: Ekspedisjonens første stopp var Cardiff der bestyreren mottok brev fra kona (M. Bast Ness)

Magdalena Bay

Kommandøren I forlot Sandefjord 17. september 1924 og ankom Cardiff noen dager senere. Der mottok han det første brevet fra kona, Karen. (Fig. 3) Med seg hadde kokeriet 4 hvalbåter: Anadyr, Bering, Diomed og Celina. De tre første var oppkalt etter steder og øyer på den russiske østkysten, muligens for å tekkes sovjetrussiske myndigheter. Til sammen var det mønstret 136 mann på ekspedisjonen; 10 på hver av hvalbåtene, resten på kokeriet.

Den 27. september entret ekspedisjonen Panamakanalen. På Stillehavssiden av Panamakanalen ble kursen satt for Magdalena Bay, en bukt på sørspissen av Nedre California, Mexico. Kokeriet som flenset hvalene langs skipssiden, var avhengig av en bukt der man var skjermet for vær og vind.

Utenfor Magdalena Bay var det et hvaltrekk, fremst av knølhval. For de av mannskapene som hadde vært vant med fangst ved Syd-Georgia og Syd-Shetlandsøyene, måtte fangsten ved Nedre California oppleves som en drøm. Sol fra skyfri himmel og gjennomsnittstemperaturer på mellom 16 og 26 grader sesongen igjennom kunne man ikke klage på! (Fig. 4)

Fig. 4: Godt og varmt om bord i Kommandøren I (M. Bast Ness)

Under store deler av den fem måneder lange tiden ekspedisjonen var der, oppholdt bestyreren seg om bord i hvalbåten Celina. Båten hadde i likhet med kokeriet telegraf, noe som gjorde ham i stand til å lede fangsten fra selve feltet. Under oppholdet i Magdalena Bay mottok bestyrer Olsen Bast flere brev fra kona. (Fig. 5)

Fra begynnelsen av november 1924 til fangsten ble avsluttet 9. april 1925, ble det fanget 450 hval, mest knølhval. Av disse ble det kokt ut ca. 15 000 fat hvalolje. På drøye 5 måneder var vel ikke dét resultatet all verden, men ledelsen i selskapet sa seg fornøyd, særlig siden et konkurrerende selskap på samme felt, A/S Mexico med kokeriet Mexico, hadde hatt en mye dårligere fangst. Før ekspedisjonen forlot feltet sendte bestyreren et brev til Chr. Christensen Jr., nok en av Chr. Christensens sønner, og også han aksjonær i A/S Vega og samtidig disponent i A/S Odd. Han var for øvrig den som på A/S Vegas vegne forhandlet med de sovjetrussiske myndighetene om konsesjonen for feltet i den østlige delen av Sovjetunionen. (Fig. 6)

Fig. 5: Brev til bestyreren i Magdalena Bay (M. Bast Ness)

Fig. 6: Brev fra bestyreren til en av sønnene til Chr. Christensen, Chr. Christensen Jr. (O. Galteland)

Vedlikehold i Seattle

Normalt vendte kokeri og hvalbåter tilbake til Sandefjord etter endt sesong på et felt. Men i motsetning til de fleste ekspedisjoner, så var ikke A/S Vegas ekspedisjon ferdig med sesongen selv om man var ferdig med fangsten på et felt – det ved Magdalena Bay. Først når ekspedisjonen var ferdig på neste felt, det utenfor den østlige delen av Sovjetunionen, var sesongen over.

I stedet for å dra tilbake til Sandefjord for et nødvendig vedlikehold, ble derfor Kommandøren I og de fire hvalbåtene dirigert fra Magdalena Bay opp til Seattle der dokking og vedlikehold ble foretatt. I Seattle mottok bestyrer Olsen Bast flere brev fra Karen, blant annet et som var videresendt fra Magdalena Bay, (Fig. 7) og et fra en kamerat som hadde bosatt seg i Alaska. (Fig. 8) I Seattle ble ellers hvaloljen som var blitt solgt til det amerikanske firmaet Procter & Gamble, losset og pumpet over i 3 spesialtog som skulle frakte den til kjøperens anlegg i Cincinnati, Ohio.

Til Seattle var også A/S Vegas disponent, H. A. Christensen, ankommet. Sannsynligvis for å få detaljert informasjon fra bestyreren om fangsten utenfor Magdalena Bay og ta hand om salget av hvaloljen.

Fig. 7: Brev omadressert til Seattle der ekspedisjonens båter gjennomgikk vedlikehold før avreisen til feltet ved den østlige delen av Sovjetunionen (M. Bast Ness)

Fig. 8: I Seattle mottok bestyrer Olsen Bast brev fra en gammel venn fra tiden i Alaska (M. Bast Ness)

Petropavlovsk-Kamtsjatskij

Etter vedlikeholdet dro Kommandøren I 16. mai 1925 videre til feltet ved Øst-Sovjetunionen. Før fangsten kunne settes i gang måtte man innom Petropavlovsk-Kamtsjatskij, administrasjonssenteret på Kamtsjatka-halvøya. Der la man til 1. juni. Formålet var å hente konsesjonspapirene som var sendt fra Moskva. Byråkratisk sommel gjorde at havnemyndighetene brukte lang tid på å finne dem, men de ble da funnet til slutt. En noe oppgitt bestyrer, som hadde tapte fangstdager i bakhodet, noterte i dagboka si: ”Myndighetene fant i ellefte time koppi av vår lisense.”

Hvis vi ser bort fra den byråkratiske sommelen: Konsesjonsvilkårene i avtalen mellom myndighetene i Sovjetunionen og selskapet var det lite å utsette på fra selskapets side, og reflekterte nok sovjetmyndighetenes sterke ønske dels om inntekter i utenlandsk valuta, og dels om opplæring av egne borgere i en profitabel næring som i en del år var blitt neglisjert i landet: hvalfangst.

A/S Vega fikk konsesjon til å drive fangst langs Sovjetunionens østkyst fra 51^o nord (sydspissen av Kamtsjatka-halvøya) til 67^onord (til Kapp Serdze der Roald Amundsens Maud i sin tid fikk ødelagt propellen) fra 1923 til 1938 for £2 000 per sesong og 5 % av totalverdien av fangsten, også denne delen skulle utbetales i britiske pund. Selskapet fikk også lov til å bygge opp produksjonsanlegg og lager i land hvis det var behov for det, og nærmest hvor som helst. I konsesjonen lå imidlertid også kravet om at man den første sesongen skulle hyre 6 russiske arbeidere som skulle lønnes som matroser, og at innen 5 år skulle 25 % av ekspedisjonens besetning bestå av russere.

Fangststart ved Kamtsjatka

Etter at alle formaliteter var ordnet – og de 6 russiske arbeiderne var hyret – ble fangsten satt i gang. 9. juni kom Diomed inn med den første hvalen, en finnhval. Ekspedisjonen fortsatte fangsten langs kysten nordover i retning Beringstredet. I den nordligste bukta på Kamtsjatka, Natalie Bay, ble et antall eskimoer hyret inn som arbeidere på Kommandøren I. Før to dager var omme, hadde imidlertid de fleste lagt ned arbeidet og forlangt å bli satt i land. Bestyreren som hadde kommet med anbefalingen om å hyre inn eskimoene, hadde gjort det ut fra den erfaringen han hadde hatt med dem i forbindelse med eksperimentskipet Kits hvalrossfangst 10 år tidligere. Men å fange og bearbeide hvalross var nok mer naturlig for eskimoene enn på industrielt vis å partere hval på dekket av et kokeri.

Fangsten ble fram til midten av juni hemmet av isen som ikke helt ville slippe taket. I disse områdene var det ikke garantert isfritt før i juli.

Fig. 9: Kommandøren I beliggende i Plover Bay, Sovjetunionen (M. Bast Ness)

Plover Bay

Nesten helt oppe i Beringstredet la Kommandøren I til i en fjord på sovjetrussisk side som i den engelskspråklige verden vekselvis går under navnet Plover Bay (etter det britiske marineskipet HMS Plover som overvintret der i 1848-49) og Providence Bay. (Fig. 9) I havområdene utenfor fjorden gjorde man etter alt å dømme den beste fangsten. I påvente av flensing ble hvalene festet til kokeriet. (Fig. 10) I tillegg til å være en sikker og god plass for utenbords flensing, var det fra Plover Bay kort vei over til Nome i Alaska der rederiet hadde bestemt at all post til ekspedisjonen skulle sendes. (Fig. 11)

Fig. 10: Kommandøren I i Plover Bay. En mann inspiserer hvalene før flensing (M. Bast Ness)

6. oktober 1925 ble fangsten stoppet. Da var det skutt 286 hval som det var blitt kokt ut 9 948 fat av. På 4 måneder var det et skuffende resultat. Til sammen var det kokt ut ca. 25 000 fat olje på feltene ved Mexico og Øst-Russland, et resultat som nok var svakere enn det selskapet hadde håpet på.

Via Unalaska gikk ekspedisjonen tilbake til Seattle for dokking og vedlikehold. Heller ikke nå dro man tilbake til Sandefjord. Det var nemlig bestemt at ekspedisjonen etter et kjapt vedlikehold skulle gå på en ny sesong etter mønsteret av første sesongen der man først fanget på feltet ved Magdalena Bay og deretter på feltet ved den østlige delen av Sovjetunionen. For å unngå rovdrift på mannskap og bestyrer – ekspedisjonen hadde holdt det gående i 14 måneder i strekk – ble det et frivillig skifte av mannskap og bestyrer i Seattle.

Fig. 11: Fra Plover Bay, Sovjetunionen til Nome, Alaska var det en kort sjøreise. All post til ekspedisjonen ble sendt til Nome under denne delen av fangsten (M. Bast Ness)

Fig. 12: Peder D. Olsen Bast utenfor våningshuset på Bast i 1930-årene (M. Bast Ness)

Peder D. Olsen Bast som hele tiden hadde stått med det tunge bestyreransvaret for ekspedisjonen, følte tidspunktet var inne for å overlate ansvaret videre og gjenforenes med familien. Kapteinen på Kommandøren I, Otto Emanuel Paust, ble utnevnt til ny bestyrer. Etter 14 måneder som nestkommanderende følte han at han nå var klar for en ny utfordring.

Etter å ha vært på farta verden rundt i mer enn 30 år som sjømann, pelsjeger, gullgraver, postkjører, skinnhandler og fangstbestyrer på flere felt, trakk Peder D. Olsen Bast seg nå i 1925 tilbake for å nyte roligere dager på Bast. (Fig. 12) Skjønt roligere og roligere; frukthagen som var anlagt i begynnelsen av 1920-årene, ble i 1929 supplert med en revefarm, Bast Revegård. Igjen var Christensen-familien involvert, men denne gangen kanskje litt mer tilfeldig. På forsommeren 1929 forærte Lars Christensen, en annen av Chr. Christensens mange sønner, ham 3 blårevpar og et sølvrevpar. Disse ble utgangspunktet for den revefarmen som ble bygd opp på Bast. Men når sannheten skal sies, var revene opprinnelig overhodet ikke tiltenkt bestyrer Olsen Bast verken som gave eller noe annet. Bakgrunnen var denne: I 1928 var Lars Christensen disponent for Bryde & Dahls Hvalfangerselskap A/S som eide kokeriene Thorshammer og Thor I. I 1928/29-sesongen sendte han 3 blårevpar og et sølvrevpar med Thorshammer for at de skulle settes ut på Bouvetøya i det sydlige Atlanterhav. Øya var tatt i besittelse for Norge av Lars Christensens Norvegia-ekspedisjon i 1927. Lars Christensen ønsket i 1928 å sette ut revene for å se om de kunne tilpasse seg de værharde og røffe forholdene på øya. Stormende vær da kokeriet var utenfor øya, gjorde det imidlertid umulig å få satt revene i land. Da Thorshammer returnerte fra feltet på forsommeren 1929, satt Lars Christensen med tre blårevpar og et sølvrevpar som han ikke helt visste hva han skulle gjøre med – inntil han kom til å tenke på en bestyrer som i sine yngre dager hadde vært pelsjeger og skinnhandler – Peder D. Olsen Bast. Om det var Lars Christensen eller Peder D. Olsen Bast selv som klekket ut planen om å opprette revefarmen, skal være usagt. Det som like fullt er et faktum, var at farmen ble anlagt. (Fig. 13)

Peder D. Olsen Bast døde på Østerøya i desember 1941.

Fig. 13: Sølvrevhvalper i fri utfoldelse på revefarmen på Bast (M. Bast Ness)

Epilog

Kommandøren I fortsatte driften under den nye bestyreren i 1926-sesongen og første halvdel av 1927-sesongen. Utgiftene ble imidlertid langt større enn inntektene. Det ble derfor klart at Chr. Christensen andre og siste framstøt i nordlige farvann ikke var liv laga. A/S Vega innstilte i 1927 all virksomhet og solgte hele sin flåte. Kommandøren I ble solgt til Compañia Argentina de Pesca, eieren av Grytviken, og døpt om til Ernesto Tornquist. Skipet opererte som kokeri for Pesca-selskapet i 4 sesonger før det ble bygd om til transportskip. (Fig. 14) Som transportskip ble det godt kjent i Sandefjord idet det fraktet mannskaper fra Sandefjord til og fra Grytviken i en årrekke inntil det gikk på grunn og sank utenfor Syd-Georgia i 1950.

Fig. 14: Kommandøren I som Ernesto Tornquist etter ombyggingen til transportskip, beliggende i Sandefjord (Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum, Sandefjord)

Kilder

Joh. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie. Bind 3

Bestyrer Peder D. Olsen Basts dagbok, fangstdagbøker samt korrespondanse med kone og rederi i årene 1924-25. (Stilt til rådighet av Morten Bast Ness.)

Page updated

Google Sites

Report abuse